Manifistering. Med rett til å manifistere?

Med rett til å manifistere.

Vi manifisterer hele tiden. Det kan være at vi ser for oss noe vi vil ha eller noe som skjer på en eller annen måte. Vi kan manifistere lykke og ulykke. Det er vår natur å forestille oss fremtiden.

Og manifestajoner blir virkelige, hver dag, små og store ting.

Men med hvilken rett manifisterer vi fremtiden til andre mennesker? Mennesker vi liker eller ikke liker. Elsker eller ikke elsker. Har vi noen rett til å bestemme fremtiden til andre?

Når det gjelder våre nærmeste, barn,foreldre, annen slekt og venner. Er vi klar over i hvilken grad vi egentlig manifester deres fremtid? Et eksempel:

Du har et barn som du elsker over alt på jord. Fordi du er så glad i dette barnet ønsker du selvfølgelig at det skal unngå all ulykke. Dermed kan det være slik at du ser for deg ulykkene du vil at barnet skal unngå. Du ser for deg at barnet blir påkjørt av en bil, at det faller ned fra en fjellhylle eller at barnet blir narkoman senere i livet. Det du da har gjort er å manifistere fremtiden til barnet. Har du rett til det?

Når har vi rett til å manifistere?

Vi kan manifistere så mye vi vil angående oss selv. Men nå er vi tilbake til det jeg nevnt i sted. Vi manifisterer hele tiden, uten å tenke over at det er nettopp det vi gjør. Et godt eksemple på utjenelig manifestasjon er «å ta sorgene på forskudd». Å ta sorger på forskudd er noen av de mest unyttige tankene vi kan ha. I tillegg er forskuddssorg veldig kraftfullt fordi når vi tar sorger på forskudd så legger vi mye kraft bak å gjøre det. Mange sier at å ta sorgen på forskudd gjør at man ikke blir så skuffet hvis ting går galt. Men hvorfor la ting gå galt og være lei seg før ting går galt? Sjansene for at det da faktisk går galt blir mye større. Det er totalt utjenelig, ineffektivt og irrasjonellt.

Ta heller gleder på forskudd. Det er veldig, veldig effektivt :):) Og mye morsommere.

Overskriften «Med rett til å manifistere» kan i ytterste konsekvens bli «Med rett til å drepe». (Billig James Bond poeng):-D

MEN:

Det som allerede er manifistert er manifistert og vi skal ikke ta på oss noe skyldfølelse, skam, dømme oss selv, ta ansvar eller lignende for manifestasjoner vi tidligere har gjort. Hvis man ikke er klar over at «å mane frem» virker så er man ikke skyld i at man har gjort det. I USA startes det grupper for å hjelpe folk som sliter med skyldfølelser for at de ikke klarer å manifistere eller tidligere har manifistert negative ting. Det må være helt klart, og det er det eneste riktige, at vet man ikke at man manifisterer så har man ikke ansvar. Først når en person blir klar og bevisst på manifestasjonens makt så kan man snakke om ansvar. Dette er noe som ikke nevnes ofte, men jeg vil nevne det her fordi der er meget viktig å vite.